Christian Feyer (1793-1879)

Kilde : NST XIX s.161-180

Sorenskriver Christian Feyer

Barndom og ungdom.
Den 13. februar 1793 ble Christian Feyer født på bruket Haugen under gården Sørum i Vågå, hvor hans mor Karen Sophie Tronhus bodde hos sin gamle onkel Lars Larsen Tronhus og dennes kone, mens faren, Peder Hansen, som drev handelsvirksomhet, var reist til det Trondhjemske for der å finne bedre muligheter for sin bedrift. Barnefødselen kostet Karen Sophie livet, og da barnet således var helt alene, tok onkelen og hans kone, som selv ikke hadde noen barn, den lille gutten til seg som sitt eget og ble da som far og mor for ham. I dåpen fikk gutten navnet Christian, antagelig etter sin mors farbror Christian Tronhus. Som faddere ble oppført: Johan Jarmann, Jacob Klokker, Hans Sandbo, Mad. Luth (kapellanens frue) og Marie Helvig, enke etter morens halvbror løytnant Johan Friderich Tronhus. Da Peder Hansen senere kom tilbake til Vågå, ble det ikke gjort noen forandring med den ordning som var truffet i hans fravær. Hos Lars Tronhus på Haugen fikk det lille spebarnet god pleie og stell. De regnet ham som sagt som sitt eget barn, og gjorde ham til livsarving. Men Lars og konen var gamle, og Lars døde i 1798 i en alder av 80 år. Christian var da bare 6år og flyttet til besteforeldrene på Sørum. Som eldre mann roste Feyer sine nærmeste i barneårene for omsorg og kjærlighet. Besteforeldrene, og særlig tante Maren Helwig hadde et morshjerte for ham. Hans onkel, Jacob Schmidt Tronhuus lovet at såsnart han fikk en stilling, skulle gutten bli hjulpet med skolegang. Han holdt ord, og Feyer fikk begynne på Bragernes borgerskole, hvor onkelen i 1802 var blitt bestyrer (rector scholæ), ved siden av sin stilling som aftensangprest. Fagene var skrivning, historie, geografi, religion, norsk, tysk, engelsk samt regning. Skolegangen varte i 4 år, og denne eleven utmerket seg og ble belønnet et par ganger for flid, fikk kjærkomne bokgaver. Skolegangen og konfirmasjonen var over. Nå gjaldt det å få noe å gjøre, men i Drammen var det ingen stillinger ledige som passet ham. Skolekamerater, den ene etter den andre, drog til sjøs, men Christian hadde hverken lyst eller anlegg for det. Hva skulle han gjøre? Det ble å reise tilbake til det opprinnelige hjem på Sørum i Vågå. Her var nå bestefaren død, men bestemoren tok imot ham som en kjærlig bestemor, nå som før. Hun hadde oppset på gården. Hjemme i dalen måtte utsiktene for arbeid være mindre enn i byen. Men en heldig skjebne eller et godt forsyn gjorde utvei, Sorenskriver Mads Bjerregaard i Nordre Gudbrandsdalen (1800-31) bodde i nærheten og kjente familien Tronhus. Han skrev til krigskommissær Birch og bad ham hjelpe en meget lovende ung mann. Svaret ble en kopistpost ved den etter krigen dannede Kommissariatskommisjon i Christiania. Dette var i 1809, og Christian Feyer var nå en 17 års yngling. I hovedstaden kom han i pensjon hos konsumpsjons-inspektør Johannes Mathias Hansteens enke Anne Cathrine, f. Treschow (1754 – 1829). I samme hjem bodde også en annen pensjonær, Ole Kynsberg. Denne studerte filologi med liv og sjel, ble siden overlærer ved katedralskolen i Christiania, men døde ung i 1840. Henrik Wergeland skrev et minnedikt om ham. Feyer gikk også inn for studier og leste jus. En datter av Hansteen, Conradine, gift med bergassesor Johan Frederik Wilhelm Dunker, har i sine erindringer «Gamle Dage» skrevet om de to unge menn, «kostgjengere», som bodde hos hennes mor. De opplysninger hun gir om Feyers barndom og slekt er ganske feilaktige. Når fru Dunker skrev at Feyer på tross av stort arbeidspress, først på kontoret og siden studier hjemme, kunne være munter og konversabel, så stemmer det. Slik var han alltid. Sjefen for kontoret hvor Feyer ble ansatt, var daværende løytnant, senere krigsråd Herman Ruge, gift med en datter av oberstløytnant Frederich Otto Falck. Familien Falck, og særlig fruen f. Pløjen, var godt kjent i Vågå hvor hennes far hadde vært sorenskriver. De fattet godhet for Feyer, et vennskap som varte hele livet. Båndene ble flere og sterkere, da Feyer senere giftet seg med datteren, Helene Othilie Falck. Etter et års tjeneste ble Feyer forflyttet og forfremmet til kansellist i Kommissariatskollegiet. Med stillingen fulgte regnskapsførselen ved landkadettkorpset. Overkrigskommissær Birch fulgte med interesse den fremgang hans protesjé gjorde. Fru Dunker forteller at da Feyer bare 18 år gammel rykket opp til kansellist, tillot overkrigskommissæren seg en spøkende bemerkning, etter nøye å ha gransket sin venn: «Jeg tror såmenn at vår unge embedsmann allerede begynner å få en liten smule skjegg på haken.» Fra 6/10 1813 ble han fullmektig og arkivar ved samme byrå, (Kommissariatskollegiet), dertil som bistilling kasserer ved Krigshospitalskassen. Han ble examinatus juris 1818, dvs. at han avla den såkalte danske eller norske juridiske eksamen. Den kaltes så fordi alle besvarelser var skrevet på morsmålet i motsetning til prøven med latin i skrift og tale. Til denne eksamen trengtes ikke examen artium. 27. mai 1819 ble han gift i Akershus Slottskirke med Helene Othilie Falck, og bryllupet stod hos svogeren Herman Ruge. Helene Othilie var datter av ovennevnte oberstløytnant Frederich Otto Falck (1739-1815) og Inger Margrethe Pløjen (1749-1813). Hun var født på Vevlen i Stange 1792, døpt 5/3, og døde i Egersund 1/8 1865.

Larvik-tiden.
I årene 1825-35 var Feyer foged i Larvik med bopel først i Larvik, senere i Hedrum. Det ble noen rike år i vekst. Mennesker han møtte, mennesker han samarbeidet med, fikk avgjørende betydning for hans livsinteresser. Våken, impulsiv og rik på ideer, slik var hans natur, man ble snart oppmerksom på ham, og ved stortingsvalget 1830 valgtes han som 2. representant fra Jarlsberg og Laurvigs amt. I Stortinget var han hele tiden visesekretær, en kort tid også sekretær i Odelstinget og sekretær i komiteen for gasjer, pensjoner, budsjett og skattevesen. De andre representanter fra samme amt var grev Herman Wedel Jarlsberg og overbirkedommer N. C. Nilsen. Stortingsarbeidet ble lite omtalt i avisene dengang, så man fikk lite greie på den enkeltes innsats. Men i «Statsborgeren» for 1832, hefte 2 side 226, fremgår at disse dannet en enhet, «Laurvigenserne», og de gjorde seg gjeldende i debattene. Stortinget i 1830 var det siste av dem hvor embedsmennene var enerådende. Foran det følgende valg satte «Statsborgeren» inn med en kraftig agitasjon for valg av bønder til Stortinget, mens representanter av embedsstanden ble omtalt tildels på en ondskapsfull måte. Fra Jarlsberg og Laurvigs amt kom et nytt mannskap ved valget 1833, 2 gårdbrukere og 1 kaptein, et landsvalg som mere enn noe senere gav oss et «bondestorting». Samarbeidet med grev Wedel og de kretser som stod ham nær betydde meget for Feyer. En av kretsen må nevnes, overlærer Jacob Sverdrup. Han ble født 1775, cand. philos. 1796, overlærer på Kongsberg 1807, just som krigen og dyrtiden satte inn. Til embedet lå noen verdiløse jordstykker. Disse dyrket Sverdrup opp, så i løpet av få år kunne fødes 4 kyr og 1 hest, et helt enestående resultat som alle måtte beundre. Grev Wedel fant at her var den rette mannen til å bestyre hans gård, som da var i dårlig forfatning. Sverdrup begynte hos Wedel i 1812, og nå gikk han inn med hele sin energi i studiet av den agronomiske vitenskap og det praktiske gårdsstell. Som forsøksfelt hadde han landets største gods, hvis driftsutbytte ble firedoblet under hans ledelse i løpet av 13 år til 1825. Ved grev Wedels hjelp kjøpte Sverdrup nå gården Sem i Borre, og her satte han igang et «Agerbrugs-Seminarium», den første landbruksskole i landet. Ved samvær med bestyreren, ved å se det praktiske arbeide på gården og ved lesning av landbrukslitteratur, vaktes hos Feyer en sterk interesse for bondenæringen. Personlig fikk han innsikt i nye driftsformer som senere kom til nytte. Her fikk han se hva god landbruksundervisning betydde, og for denne ble han en varm talsmann.

Sorenskriver i Jæren og Dalane.
5.april 1834 ble Feyer utnevnt til sorenskriver i Jæren og Dalane, med bopel Egersund. Han tiltrådte stillingen 1835. Straks etter kjøpte han en eiendom i byen med strandlinje og stor hage. På reisene sine ble han kjent med bondens kår i distriktet.Det stod helst ringt til på alle vis. Han mente at veien en måtte gå, var den samme her som annetsteds: mere opplysning, større fagkunnskap. Første gang han offentlig tok til orde om dette spørsmål, var i brev til Stavanger Arnts Landhusholdningsselskab av 3. mai 1838. Fra hans lange utredning, finner man å måtte ta med noen avsnitt : «Den største oppgave er ved høvelige midler å få landbruket så langt frem som mulig. For å nå disse mål, trenges et bedre skolevesen og akerdyrknings-seminarier i de forskjellige landsdeler.» «Den jammerlige tilstand hvori skolevesenet på landet befinner seg, strekker knapt til å forskaffe den vordende gårdbruker den tarveligste kunnskap i regning og skrivning, men ingenlunde noen sann intellektuell og moralsk dannelse, ennmindre noen som helst anvisning til husdyrenes rette røkt, i maskinvesenet eller annen kunstferdighet som passende kunne drives på landet.» «Der bor ikke her (i Jæren og Dalane) som annetsteds på landet, fornemme privatmenn der tilegner seg den almindelige kultur og gjør den fruktbringende for sine omgivelser. Der sees ingensteds i hjemmet et fehus, en fårestall eller et våningshus av nyere og bedre konstruksjon, ingen forbedret husdyrrøkt, ingen særlig behandling av gjødningsmidlene, ingen veldyrket hage, ingen husflid, ingen lettelse ved mekaniske hjelpemidler, kort sagt, intet uten det som fedrene har brukt. Når så gårdbrukerne ikke har vært utenfor fedrehuset, er det en selvfølge at alt nytt som gjør andre egne og land velhavende og lykkelige, er og forblir dem ubekjente ting. Hvis han derimot fikk et eksempel for seg, ble overbevist om at en viss forbedring kunne gjøres, og hvorledes, at den virkelig svarte regning, og at etterligning ikke oversteg hans evne, ville han sikkert ikke vente med å føre seg den til nytte. Den følelse, ikke å ville stå tilbake for andre, gjorde forbedringer snart almindelige, og på denne måte, men også kun på denne, er det mulig at noen sann inngripende forbedring i vår landøkonomi kan komme i stand.» «Er den almindelige setning sann: at kun eksemplet virker til gavnlige forbedringer i landøkonomien, må denne omstendighet fortjene dobbel oppmerksomhet vår egn, hvor de gode eksempler er få, ja hartad ingen.» Til slutt foreslo Feyer at det skulle velges en komite for å forberede anlegg av en «landoeconomisk læreanstalt innen amtet». Komiteen ble valgt. Denne viste en kritisk interesse og foreslo utsettelse. Årsmøtene i landhusholdningsselskapet skjøv sterkere på, men komiteen vilde stadig utsette. For å gjøre en lang historie kort: Stavanger amtsformannskap besluttet i møte 20/6 1844 at en landbruksskole skulle settes i gang, og senere ble cand. theol. A. Budde kallet til bestyrer. Skolen begynte på Austrått ved Sandnes 1. februar 1846, og fikk veldig betydning for jordbruksfremgangen i distriktet, takket være det heldige valg av bestyrer.

På Slettebø.
Ved en tvangsauksjon i 1843 kjøpte sorenskriveren et bruk av Slettebø som konsul Truels Christian Krog hadde eid. I 1845 forlangte Feyer utskifting av jordfellesskap, og så begynte han å bygge det gårdsanlegg som ennå står. Lysthuset i hagen er dog eldre, bygget av Krog ca. 1830 og brukt som landsted. Av den grunn fikk det hjørnepeis og vinkjeller, et sjeldent utstyr for slike anlegg. «De gode eksempler er få, ja hartad ingen,» skrev sorenskriveren i 1838. Nå ble eksempelet gitt. Hans gårdsdrift var et mønster for sin tid. Arbeidet ble ledet av en bestyrer under sorenskriverens personlige tilsyn. Slettebø lå særs fint til, 3 km fra Egersund, med en veiforbindelse, bakket og hompet i de første årene, siden en fin chaussé. Til gården hørte store myrstrekninger, og disse regnet ikke folk med. De var bløte og sumpete. Sorenskriveren satte igang grøfting, og lukket veitene med stein, noe nytt for folket her. Grøftingen er grunnlaget for alt, og hvis man så gjødsler rikelig blir myrene den beste åkerjorden. For oss er dette noe selvfølgelig, men den gang en ny erfaring for bygdens folk. På en stor gård kunne de i den tiden ha over 100 små åkerlapper, hvor korn hadde vært sådd i mannsaldre. Feyer fikk brutt ny jord og skiftet ut de gamle åkrene, hvor man i stedet sådde gressfrø. Det ble avlinger bygdefolket ikke hadde sett før. Han plantet en hage med frukttrær, bær og grønnsaker. Han plantet også skogstrær. I treplantningen var han blant pionerene og fikk dele alle deres skuffelser. De kjøpte hjem fra Danmark og Tyskland treslag som ikke passet hos oss og visnet vekk . Men bl.a. lerkeskogen i lien ovenfor huset levde opp og er idag en severdighet som fredes. Folk så på alt dette med undring og beundring, men der varte en stund før noen våger å ta etter. Eksempelet smittet ikke så lett. «Dette kan skrivaren få til, som har så stor lønn. Det er kje so fø okke.» Etterhånden begynte en og annen å prøve noe av det nye. Når det så viste seg at vanlige bønder fikk det til, ja da så. Sorenskriveren var foran sin tid også når det gjaldt vannforsyningen. l byen ble det gravet en stor brønn i hagen, og derfra trerør med kran ved hushjørnet. På Slettebø lå brønnen like ved huset. Her var lagt pumpe i en trestokk. Feyer fulgte levende interessert med i årsrytmen på gården sin, «Nå skal jeg hjem,» sa han alltid når han stod klar for å kjøre til Slettebø. Han gledet seg til den dag han kunne legge bort embedsplikter og flytte for godt, være med i arbeidet, kjenne lukt av muld og føle den gli mellom fingrene. For ham ble alt anderledes enn tenkt. Slik er det gått flere.

Landhusholdningsselskapet.
Her var han den drivende kraft. Her la han frem planene sine til fremme av jordbruket i fylket og fikk den glede å se flere gjennomført. Før er fortalt om landbruksskolen. l midten av 1840-årene kom selskapet opp i en krise. På årsmøtet 1845 kunne ikke Feyer være tilstede, men sendte et langt brev med utredning om selskapets arbeide og la frem flere forslag. Han påviste at de gamle arbeidsmetodene ikke lenger svarte til tidens krav og derfor måtte avløses. Sorenskriveren er her helt moderne i sitt syn på mennesket og hevdet at de sterkeste impulser fikk man gjennom øyet. Han foreslo at i forbindelse med selskapets møter holdtes utstillinger «av de beste produkter fra landbruket, det være seg en fortrinlig kornsort eller almindelig korn av fortrinlig kvalitet, hjemmevevet tøy, vin av innenlandske bær, utmerkede husdyr m. m.» Møtene måtte ambulere på forskjellige steder i fylket. Premiene kunne bestå av sølvting eller penger, utdeles under møtet og omtales i avisene så det ble publisitet omkring arrangementet. En måtte sørge for å få en litt festlig ramme om det hele. «Uskyldige folkeleker kunne sikkert settes igang uten noe kostbart apparat.» Tilslutt et festmåltid hvor alle medlemmene kunne delta. Selskapet ville på denne måte vinne mange venner. Og det var nettopp hensikten at arbeidet skulle få inngang hos det jevne folk. Forslaget ble godt mottatt, men landhusholdningsselskapet stod da på så svake føtter at det hele ble utsatt. Den første husdyrutstilling holdtes på Skeiane ved Sandnes 1861 omtrent etter Feyers program. Så fulgte utstillinger i Bjerkreim og Sandeid i 1862, i Sogndal og Koppervik i 1863, siden 2. eller 3. hvert år. På somme steder ble nye landbruksredskaper prøvd, f.eks. jernploger. Utstilling av landbruks- og husflidsprodukter holdtes i Stavanger 1870, siden i veksling med Haugesund og Egersund. At fylket i 1860 ansatte en amtsagronom som skulle reise rundt i bygdene og rettlede folk i jordbruksspørsmål, var også et forslag som Feyer satte frem. Denne ordning har vi ennå. Han ville innby til landbruksmøter med foredrag og samtaler, demonstrasjon av velbehandlet eng, drenert mark og rasjonelt jordbruk, prøver i pløyning osv. Fellesreiser av bønder var også på tale Bondestanden måtte organiseres i sogneselskaper. En burde forsøke å gi ut landbruksstoff i tillegg til en avis. En må beundre hans klarsyn. Veien en må gå, stikkes greit opp, ingen blindgater, alt peker fremover og blir gjennomført fordi det har livets rett.

De nærmeste krav.
I 44 år bodde han i Egersund. Her, og i distriktet omkring, lå mange oppgaver og ventet ham. Han fikk utrettet meget, satte sterke spor etter seg. Han hadde det vide utsynet, men glemte ikke dagliglivets mange småting. Særlig i 1830-årene var sildefisket rikt utenfor Egersund og Sogndal, en kilde til velstand for mange. Men på fiskeplassene hersket kaos og rettløshet, hvor den frekkeste og sterkeste fikk sitt igjennom. I ly av mørke kunne sild og garn bli stjålet, setninger og tau skåret i stykker, eller ganske enkelt skiftet dobber med nye eiernavn. Det førte til ødeleggelser, munnhuggeri, ja endog rene sjøslag. En savnet lovregler for hvorledes en skulle forholde seg på fisket, og øvrigheten kunne derfor ikke gripe inn og skape orden. Feyer sendte forestillinger til departementet om saken, men det er en kvern som maler langsomt. Han tok tingen praktisk, fikk fiskerne selv til å ta affære, bli enige om regler for utror og setning på havet, trekning og hjemreise. Likeså forbud mot nattfiske og søndagsarbeide, det som var kilden til de verste utskeielser. Fiskerne valgte selv tilsynsmenn som man også kunne anke til. Disse selvlagede lover ble vedtatt og satt ut i livet 1839, 12 år før Stortinget gav loven om oppsyn under vårsildfisket. Sorenskriveren ble aldri trett av å forkynne at det var større velstand og kunnskap som skulle til for å frigjøre bøndene. God pengehusholdning og mere opplysning var veien til et lykkeligere liv for folket. I 1839 ble Egersund Sparebank stiftet. Sorenskriveren var ikke idéens far, men fra første stund gikk han inn for planen med en energi som var egen for ham, og gav det største bidrag til grunnfondet. Man ville gjøre ham til direksjonens formann, men det hverv passet ikke. Banken måtte ofte gjøre rettskrav gjeldende, og i slike tilfelle kunne ikke dommeren være inhabil. Sorenskriveren fikk trykt et ganske lite flyveblad om sparebankens ide, og spredde det rundt i distriktet, med særlig adresse til tjenere og arbeidsfolk. Sparsomhet var midlet for enhver som ville få noe for seg selv og bli økonomisk uavhengig . Egersund fikk stor nytte av hans rike arbeidskraft. Han var byens magistrat og tok sterkt del i det kommunale liv. Kommunearkivet forteller om hans mange forslag til nye tiltak og forbedringer på mange vis. Den 14. september 1843 ble 2/3 av Egersund lagt i aske, en katastrofe som forarmet byen, bragte sult og savn inn i de fleste hjem. Tidligere velstandsfolk stod blanke igjen uten eksistensgrunnlag. Sorenskriveren mistet alt. Ilden begynte i nabohuset, så de fikk ikke lang frist, og embedsarkivet måtte først bringes i sikkerhet. Skjønt han var en av dem som hadde mister mest, ble han formann i velferdskomiteen, gikk med enestående kraft og oppofrelse inn for å lindre nød og legge forholdene til rette for gjenreisning av en større og penere by. Store gavebeløp innsamlet fra hele landet ble utdelt, så enhver fikk chanse til å komme under eget tak igjen. Men byen måtte reguleres, gatene gjøres bredere og gis et annet løp enn før. Det førte med seg at alle måtte gi 10% av sin grunn til gate, enkelte endog flytte og bygge på et annet sted enn før. Da reguleringsplanen ble fremlagt, kom det et dryss av protester, men sorenskriveren fikk jenket alt ved personlig forhandling. Han hadde evne til å greie opp en floket hespel, noe av en trollmann i så måte, impulsiv, frisk og iderik, en pågående kraft og med en fart som tok pusten fra folk. Reguleringen ble vedtatt av de interesserte parter, godkjent av departementer, og var gjeldende i sine hovedtrekk til 1920-årene. Reguleringen førte med seg at Feyers eiendom deltes av en gate. Hagen med lysthuset ble liggende for seg selv. Denne er nå en del av byparken. En må beundre at borgere i en så vanskelig tid greide å bygge stort og pent uten den arealbegrensning som vår tid må sette. Strandgaten bærer preg av senempiren, skjønt meget er ødelagt ved forsøk på å være moderne. Sorenskrivergården brukes idag av den høyere skole. Den står ennå med det gamle eksteriør når unntas de nye vinduer i alle klasserommene. Da Egersund ved kgl.res. av 3. januar 1846 fikk fastsatt sine grenser, ble magistratens innstilling gjort gjeldende mot et flertall i bystyret som ønsket en snevrere ramme, bl.a. måtte ikke Damsgård tas med. Feyer så lenger enn kommunestyret i denne sak. De opptrukne grenser stod i over 100 år til 1950. Med skolevesenet stod det ikke bra til i småbyen. En todelt almueskole var lenge den eneste offentlige læreanstalt. Byens honoratiores holdt en privatskole for sine barn, men hele ordningen hadde et tilfeldig preg, både økonomien og pensa. Etter mange vanskeligheter lyktes det Feyer å få opprettet en borgerskole fra 1855. Det økonomiske grunnlag var fremdeles usikkert, for skolepengene skulle praktisk talt rekke til alt. Det måtte bli dyrt for elevene, og det hemmet igjen søkningen. Men sorenskriveren holdt fast hånd om skolen til staten tok seg av den og det ble kommunal middelskole i 1878. Det var derfor så riktig når elevene hyldet Feyer som «skolens far». Og det høver godt at hans embedsgård og privatbolig ble lokaler for den høyere skole. Han solgte eiendommen i byen for 3000 spd., ikke halvparten av det som den kostet ham. Men kommunen var tilsvarende heldig. Hovedbygningen gav lokaler til skole, til formannskaps- og bystyresal, hvor også andre møter kunne holdes, og endelig embedsbolig for førstelæreren. Det var en mann som spurte sønnen, Johan Feyer, hvorfor hans far interesserte seg så sterkt for skoler av alle slag. Johan Feyer trodde årsaken var at sorenskriveren i ungdommen hadde hatt vansker med å skaffe seg den utdannelse han ønsket og derfor ville gjøre det lettere for andre. Svaret er utvilsomt riktig, men samtidig skjønte han bedre enn mange at skoleutdannelsen kan bestemme hvilke livsmål de unge kan nå.

Dommeren.
Som dommer og embedsmann var han høyaktet såvel av kolleger som den jevne mann. Bare et lite snapshot tas med her for å vise dommeren. En bonde i Dalane var kommet svært vanskelig i det og tenkte å ta en snarvei ut av vanskene ved et tyveri. Han ble tatt på fersk gjerning og satt for sin dommer, sorenskriver Feyer. Sakens akter var klare, men under saksbehandlingen fikk retten innblikk i en skrikende nød som rystet sinnet. Tyveriet måtte rammes av loven og det ble fengsel et par måneder. Da dommen var forkynt og retten hevet, gikk sorenskriveren til domfeldte, hilste på ham og sa: «Jeg ser trøyen din er fillet.» – «Jeg har ingen bedre.» Sorenskriveren bad en av betjentene hente en av hans egne. Bonden kunne ikke tro sine øyne, skulle han få denne med sølvknapper? Dette gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på ham. I rettssalen hadde han følt seg knust, foraktet av alle, også av hustru og barn, men så kom sorenskriveren ham i møte med vennlighet og fortståelse. Det gav ham selvrespekt og tro på livet igjen. Fengselsoppholdet ble en selvprøvelse, en skjærsild som renset ham. Han begynte livet igjen som et nytt menneske og ble siden en aktet mann i samfunnet. – Hele livet følte han takknemlighet mot sin dommer. Sølvknappene sendte han tilbake med takk.

Jærbanen.
Sorenskriveren er en av Jærbanens fedre. Det var·en dag i juni 1866. Sommertinget for Klepp skiprede ble avsluttet, og de som tinget søkte, reiste hjem. Nå satt endel herrer i lensmannsgården på Kleppe ved et dekket bord, sorenskriver Feyer, fogd Ambrosius Hansen og forstmester Gløersen sammen med verten, lensmann Carlsen, og endel bygdefolk. Samtalen gikk om kommunikasjoner og den betydning de kunne få for distriktet. Et havneanlegg på Jæren hadde vært fremme i offentlig diskusjon, ja også faglig undersøkt, men herrene fant at dette ikke kunne bety stort, mens derimot en jernbane ville bringe nytt liv med seg. Under samtalen tok planen form, og før avskjeden lovet de hver i sin krets å arbeide for en jernbane over Jæren. 8 år etter besluttet Stortinget å bygge den, en linje mellom Stavanger og Egersund. En meget kort tid mellom ide og handling, visstnok enestående i norsk jernbanehistorie. Idag er Jærbanen den store livsnerve i distriktets arbeidsliv og reiseliv. veien ut mot den store verden.

Vi går så over til et ganske annet felt og finner sorenskriveren igjen som en av: pionerene: Han tok solbad! En av husets gamle tjenere har fortalt meg det, og hun var rystet. Mannen kledde seg helt naken, trodde hun. Ingen hadde sett ham, men de visste det, og bare tanken skremte. For mindre enn 100 år siden var badning ansett som noe umoralsk og nymoderne som en ikke tålte. Det kunne til nød gå an for barn, men upassende for voksne og usømmelig for kvinner, skrev Eilert Sundt etter en studiereise.

Offentlig påskjønnelse.
Den 21. august 1866 ble sorenskriver Christian Feyer utnevnt til ridder av den kgl. norske St. Olavs Orden for fortjenstfull embedsvirksomhet. Da dette ble kjent, besluttet Egersunds kommunestyre den 10. sept. å møte opp i hans hjem og komplimentere ham, og samtidig gi uttrykk for distriktets takk for hans fortjenstfulle innsats. Kommunens representanter fikk følge til Skrivergården av embedsmenn, funksjonærer og et stort antall borgere. Prost Bugge talte på forsamlingens vegne, og bragte en lykkønskning og takk for hans virke til det almene vel i over 30 år. Taleren uttalte medborgeres dype aktelse og hjertelige hengivenhet for mannen bak verket. Alle var forenet i ønsket om fortsatt virke blant oss med usvekket kraft i embedsstilling og samfundsliv, og endelig at han i en lys livsaften kunne nyte sunnhetens gode og all den tilfredshet som Herrens nåde gir. Den 16. september 1867 fikk sorenskriver Feyer etter søknad avskjed i nåde med en pensjon av 700 spd. Han var nå i sitt 76, år. Ved hans fratreden ved nyttår 1868, møtte amtmann Morgenstierne med distriktets kommunestyrer i spissen for en stor prosesjon for å bevidne ham sin takk. I sin tale søkte amtmannen å tolke medborgeres aktelse og hengivenhet for det livsverk som lå bak, og for hans arbeide på dette sted i 33 år. Som et synlig bevis for anerkjennelse og takknemlighet overrakte han en hedersgave, 2 firarmede lysestaker, fra hans beundrere i embetsdistriktet. Det var et sølvarbeide fra Tostrup i Christiania. Etter talen gav Lindøy batteri salutt. Sorenskriveren takket i hjertelige ord for den ære som var vist ham. Hele Egersund hadde den dag kledd seg til fest, alle flagg til topps, skolen fri, og butikkene var stengt.

I hjemmet.
I hjemmet var han den omsorgsfulle far som hadde en tanke for alt og alle, og en husfar for sine tjenere. En gammel dame som i unge år tjente i Skrivergården, fortalte meg om den tiden. I hennes hjem var de mange søsken, og bare få dager etter konfirmasjonen måtte hun reise ut i tjeneste og fikk begynne hos sorenskriveren. Det ble et stort og brått omskifte å flytte fra hjemlige forhold og inn i et embedsmiljø. Sorenskriveren la merke til at hun gikk der blek om nebbet og spurte om hun lengtet . «Ja, det er ikke fritt.» «Jeg skal skaffe deg en venninne å være sammen med i fritiden, så går det bedre,» trøstet han. Dette ble heller ikke glemt, han fant en kamerat som høvde ganske godt. Første ettermiddag hun var fri, fikk hun formaning om hvor hun ikke måtte gå, og hvor hun trygt kunne ferdes på byen. Der var noen losjihus. for reisende som unge piker burde holde seg borte fra. Så måtte hun være inne igjen kl. 7. I de mørke gatene hadde ikke pikene noe å gjøre om kveldene. Gatelamper fantes ikke i den tid. Lønnen var, foruten klær og sko, 1 daler året i kontanter. Da første året var gått, spurte sorenskriveren hva hun hadde tenkt å bruke pengene til. Stakkar, det hadde hun tenkt på i. dager og netter. Hun eide praktisk talt ingen ting, så spørsmålet var hva hun skulle kjøpe først. Og nå røbet hun hemmeligheten. Det var et sjal til å kaste over skulderen, som fristet henne . Det lå utstilt i et butikkvindu. Hun syntes det ville pynte godt opp og skjule andre skrøpeligheter. Sorenskriveren sa at det måtte hun slett ikke kjøpe. Ganske unødvendig. Hun måtte sette daleren i en bank og siden samle flere. Dette ville hun senere få stor nytte og glede av. Hun fulgte hans råd og fikk sanne hans ord. Etter noen år giftet hun seg. Ofte senere traff hun sorenskriveren på gaten. Han stanset alltid og spurte om familien, om mannen hadde arbeide og om barna var friske. Han spurte, men kunne også lytte til hennes beretning om gleder og skuffelser som kom. Slik var han! Ville gjerne treffe folk og spørre, men hadde også tid til å høre hva andre hadde på hjertet. Kirkesanger A. S. Dancke fortalte at han som liten gutt traff sorenskriveren på veien, og denne stanset opp og spurte om hans navn og alder og hva den lille pjokken skulle bli som voksen, Det interesserte den gamle at gutten ble til noe, og ved samtale var han med og satte opp guttens fremtidsmål. Sorenskriveren stanset også gjerne opp ved grøftegravere og nybrottsmenn og delte sin kunnskap og erfaring med dem.

Skriverens hustru
var en statelig dame som kunne kle seg og føre seg. I det stykket var de like. I likhet med sin mann likte også hun seg godt i Egersund . Hun fikk høve til å pleie en selskapelig omgang i en engere krets. Utenom denne var hun lite kjent, eller hadde noen særlig interesse. Hjemmets trivsel, omsorg for mann og barn fylte hennes arbeidsdag. Sorenskriveren kunne med dikteren si: «Jeg har det herligste Reisefølge, skjønt det sig stundom mon listig dølge; men naar du saa mig saa søndagsglad, var det, fordi at vi flere sad.»

De selskapelige former var dengang anderledes enn nå. Klokken 5 hver dag ble det servert te i Skrivergården. Da kom enhver som hadde lyst, uten innbydelse. Og gjester hadde man som regel, flere eller færre. Det ble servert te og de tynneste smørbrød med forskjellig ost som pålegg, tvebakker og kringle av en eller annen sort, alt hjemmebakt selvfølgelig. En stor fløtebolle stod ved vertens plass. Han skulle ta «hull på isen». Der stod også cognackaraffelen, og hver fikk sitt glass. Ved «five o’clock tea» var også alle svigerdøtrene tilstede såsant det ikke kom noe i veien. Dette daglige fellesmåltid styrket samhørigheten innen familien. Fru Othilie Feyer døde 1. august 1865 og ligger begravet på Damsgård kirkegård i Egersund. Da fru Feyer var borte, ansatte sorenskriveren enkefru Henriette Lund, f. Holbye, til å stå for huset. Hun var en eldre dame, intelligent, hadde godt humør, tildels litt sarkastisk. Som tidene ble i dette hjemmet, fikk hun store vansker, men hun fylte sin plass på en utmerket måte. Sorenskriveren omtaler henne i et brev av 10/10 1877: «Madammen er et godt skinn, og det går godt.» Hun døde 4/4 1880.

Hans otium.
Da sorenskriveren begynte sitt otium, var han en utslitt mann. Han skrev i et av sine brev: «Alderdommen ytrer sig ikke i en enkel fremtredende svakhet, men i en gradvis forringelse av hele mennesket.» Han merket med sorg at energien minket. Meget som før var lett, syntes nå tungt, ja uovervinnelig. Arbeidet gikk sent fra hånden. Men alt er relativt vet vi. «Jeg er frisk og kanskje bedre enn mangen knark i 80-årene.» Han var til det siste lett på foten, gikk lange turer, også ned til byen. Men det ble sjeldnere for hvert år, og visittene hos sine kjære var korte, for alltid hastet han hjem til sitt Slettebø. Ensomt kunne vel livet bli de lange vintrene, men enkelte trofaste venner kom på besøk, så det svarte så noenlunde med hans behov for samvær med mennesker. Men i feriene, om sommeren og i julen, ble det folksomt på Slettebø med liv og lystighet. Da kom barnebarna fra hver sin kant. Heldig at huset var stort og kunne gi plass til alle. Og leken gikk i fryd og gammen på en stor og vekslende tumleplass. Like under fløyen på Fløyfjellet lå Andvordstykket, hvor de minste i familien satte opp lekestue. I skogen streifet «indianer og hvit». Hver årsklasse hadde sin lek. For alle stod feriene på Slettebø i en eventyrglans. Dette inntrykk ble ikke svekket med årene. Men det gilde tok slutt, hver reiste til sin skole og sine lekser. Bestefar hadde vært med i deres sorger og gleder, og glemte dem ikke siden, alle var under hans omsorg. Han skrev brev og fikk brev igjen. En av dem, Herman Andvord, gjemte på alle sine brev fra morfar og fra andre i familien. En kulturhistorisk verdi, ikke alene for ætten, men de gulnede ark gir et vesentlig bidrag til forståelse av menneskene og tiden. Anvordsøsknene ble foreldreløse ganske tidlig, så de fikk bestefars særlige omsorg. Disse barna ble spredd for alle vinder, men bestefar var bindeleddet, så samhørigheten holdt seg levende. Slik solidaritet og hjelpsomhet finnes meget sjelden. På Slettebø brant arneilden, hvor de kunne søke hen. Bestefar skrev lunt og underholdende til hver enkelt. Han var den milde far, men glemte ikke å finne plass til råd og veiledning i en aktuell situasjon. Det kunne gjelde økonomien, fremtidsplaner eller forhold til andre. Dette fulgtes ofte av en undskyldning, «Det eiendommelige med pensjonister er at de har god tid, og likeså når de er gamle, vil de gjerne uttømme seg i formaninger til de unge. De har i sitt livsløp lært å kjenne klipper og skjær som de gjerne vil advare mot.» Sommetider løftes pekefingeren i større alvor.«At jeg således nevner dette så likefrem, regner jeg selv som et prærogativ (en fortrinnsrett) for meg, og gjør regning med at du tar det som det er, et utbrudd av mitt ønske om å fremme ditt sanne vel.» «Alderdommen legger seg på meg med dunkle øyne og døve ører, og ellers alt det som karakteriserer den utlevde gamle,» skrev han en gang. Hele hans dag gikk med til å lese Morgenbladet og besørge korrespondansen med alle sine. En av hans nærmeste gav ham et sølvpenneskaft med stålpenn i julepresang. Det ble lagt bort som en kuriositet. «Jeg har til denne tid slått meg igjennom med assistanse av gåsen, og jeg vil bli henne tro resten av mine levedager.» Han holdt også fast ved den gotiske skrift, «de nu antikverte kråketær.»

Fayansefabrikkens misère og konkurs i 1877 kastet mørke skygger over hele familien, ikke minst ble den eldste sønnen rammer. Faren hadde hjulpet med lån og garanti helt fra begynnelsen. Nå stod han som kausjonist for et lån på 15 000 spd. i Kreditbanken i Bergen. Banken gikk på, krevde innfrielse straks, og sorenskriveren måtte gi opp sitt bo. En slik avslutning på et strevsomt Iiv måtte føles bittert. Et par måneder etter skrev han til Herman Andvord: «Hva jeg har lidd på sinnet siden denne begivenhet kom, kan jeg ikke beskrive. Det kommer enda over meg, men noe mildere etterhånden, så jeg kan tilkjempe meg noen ro.» Slettebø ble solgt for 6500 spd. til kjøpmann Wilhelm Bøe, Egersund. Han lot sorenskriveren få leie det meste av huset + hagen for en meget rimelig pris. Bostyret lot ham beholde møblene i 3 rom sålenge han levde, resten av innboet kjøpte Rolf og Herman Andvord, så hjemmet fikk stå urørt, og alt gikk med det gamle. En lykke i ulykken, kan man si. Såret var der, men det verket ikke. Jeg siterer fra et brev; « Når det virkelig er noenlunde, og det overhodet ikke står til å forbedre, er det megen sund og beroligende filosofi å finne seg i tingene som de er.» Det ene året gikk som det andre. Så sent som i brev av 3. juni 1879 skrev Rolf Andvord : «Bestefar er temmelig rask og frisk.» Ikke mange ukene etter traff sorenskriveren fru Engel Bøe (Wilhelm Bøes hustru). «De kan tro jeg drømte så underlig i natt.» Han sa ikke hva det var, men fortsatte: «Jeg føler trang til å takke Dem og Deres mann for hvordan dere begge har vært mot meg. Jeg har hatt det som det var mitt og kunne stelle meg som jeg ville. Får jeg takke Dem.» Han rakte hånden og gav henne et kyss på kinnet. «Det gleder meg at De føler det slik,» svarte hun. «Min mann og jeg har alltid ønsket De skulle ha det som før. Vi er Dem stor takk skyldig for elskverdighet De og Deres alltid har vist oss, og alt vi har lært av Dem.» Bare få dager etter, den 26. september 1879, sovnet han inn. Han la seg om kvelden og våknet ikke mere. De fant ham død i sin seng om morgenen, Kvelden før hadde han spist sammen med et par gjester, men de merket ikke noe usedvanlig. Han ble gravlagt ved siden av sin hustru på Damsgård kirkegård, Et veld av kranser dekket kisten. Mange talte vakre ord på vegne av institusjoner. Det som huskes lengst, var en liten personlig hilsen som Christian Andvord bar frem. Han takket fra seg og søsken for hva bestefar hadde gjort for dem og for den omtanke han hadde vist for en og hver i søskenflokken. Han bad om kraft som tredje generasjon til å ta fatt på livet og føre det igjennom så hederlig som han. Et så stort likfølge hadde ingen sett i Egersund. Han var elsket og aktet av små og store. Er rikt og beveget liv var avsluttet. Da den gamle lukket sine øyne, følte alle pårørende at noe var gått istykker. Han hadde være bindeleddet som holdt det hele sammen. På besøk hos ham hadde Slettebø vært et Soria Moria, uten ham ingenting for dem.

Sorenskriver Feyer hadde 5 barn:

  1. Johan Fredrik Feyer, f. i Christiania 16/7 1821, og død der 26/6 1880. Gift i Egersund 16/9 1849 med Nicoline Johanne Marie Bodom, f. på Ørlandet 27/8 1824, d. i Christiania 14/5 1898, datter av sogneprest Thomas Bodom og 1. hustru Erika Marie Elisabeth Bang. Johan Feyer ble student i 1841, men kom ikke til å fortsette med akademiske studier. I stedet reiste han til England og satte seg inn i lervarefabrikasjon, og grunnla i 1847 sammen med andre interessenter Egersund potteri, som han overtok for egen regning i 1849. Etter store økonomiske vanskeligheter måtte han i 1857 innstille driften, men han oppgav likevel ikke tanken om et anlegg for fabrikasjon av fajanse, og kunne etter noen år realisere denne sin drøm. I 1865 stod Egersund Fayancefabrik ferdig. For Feyer selv ble det imidlertid nye skuffelser. Som vi har sett av farens biografi, ble han slått konkurs i 1877, og anlegget ble da overtatt av et aksjeselskap. Sine siste år tilbragte han i Christiania, etter at han hadde avslått et tilbud fra de nye eiere om å fortsette. -som bestyrer av fabrikken. Siden 1869 var han britisk vicekonsul i Egersund. Se nærmere Norsk biografisk leksikon, b. IV, s. 121-123. 1 sønn.
  2. Ragnhild Jacobine Hermana (Nanna) Feyer, f. i Christiania 6/8 1822, d. i Nesbyen 4/1 1873. Gift i Egersund 11/2 1842 med Jacob Lorentz Bahr Tohrsen, f. i Egersund 6/2 1814, d. på Kongsberg 17/10 1899, sønn av foged Børge Hveding Tohrsen og Ingeborg Kielland Babr. Tohrsen ble examinatus juris 1836, Fra 1828 hadde han vært på kontoret hos amtmannen i Stavanger, og etter eksamen kom han til sorenskriver Feyer. I 1839 ble han edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Søndre Jarlsberg, og samme år hos byfoged Thrap i Christiania. I 1841 ble han underrettsprokurator i Nordlands amt, med bopel på Offersø i Salten. I 1858 ble han ut nevnt til foged i Fosen, og 8/6 1870 til foged i Hallingdal. Fra dette embede tok han avskjed i 1892, og flyttet deretter til Kongsberg. 3 døtre.
  3. Sophie Barbara Margrethe Feyer, f. i Christiania 16/7 1824, d. i Bjelland 23/11 1869. Gift i Egersund 9/1 1847 med Torstein Rolfsøn Andvord, f. i Lom 16/3 1810, d. i Bjelland 6/2 1870, sønn av lensmann og gårdbruker Rolf T. Andvord og Live Rostad. Andvord ble student 1832, tok anneneksamen 1833 og teologisk embedseksamen 1837. Aret etter ble han personellkapellan til Audnedal, 1842 i Egersund og 1847 til Lyngdal. I 1855 ble han utnevnt til sogneprest til Sirdal, og 1862 forflyttet til Bjelland. 9 barn.
  4. Jens Otto Feyer, f. i Larvik 12/12 1826, d. i Ørskog 7/2 1874. Gift i Stavanget 4/4 1854 med Laura Caroline Zeuthen, f. i København 14/6 1833, d. i Kristiania 19/11 1918, datter av grosserer Carl Frederich Zeuthen og Johanne Christiane Christensen. Jens Otto Feyer flyttet tidlig til Stavanger, og gikk inn i forretningslivet, hvor både hans evner og interesser passet. Han var bl.a. direktør i Det Stavangerske Dampskibsselskap og konsul. Han interesserte seg også for grubedrift og reiste i 1873 til England for å avhende en malmgrube i Ørskog. Det lyktes ham å få dannet et selskap, og det ble gjort forberedelser til drift. Feyer ble ansatt som leder av anlegget, men han døde ganske plutselig før driften var kommet igang. Hans enke flyttet til Christiania. 1 sønn.
  5. Christen Malling Feyer, f. i Hedrum 22/12 1828, d. i Egersund 30/3 1906. Gift i Bakke 7/8 1857 med Petronelle (Petro) Elisa Dahle, f. i Stavanger 15/6 1837, død i Egersund 11 /7 1909, datter av adjunkt, senere sogneprest til Bakke, prost Anders Dahle og Louise Wilhelmine Kirkgaard. Christen Feyer gikk til sjøs, og ble med tiden skipper på egen skute, I denne tiden var han også interesert i sildehandelen, men denne forretning var sterkt preget av hasard, og vekslet fra svær fortjeneste til direkte tap. De usikre forhold gjorde at han begav sjøen. Ved broren Jens Ottos død ble han leder av grubeanlegget i Ørskog, men driften varte ikke lenge. Da fajansefabrikken i Egersund kom igang igjen etter broren Johans konkurs, ble han i 1877 ansatt som disponent, og denne stilling hadde han til sin død. 2 barn.